Stemorsblomstene på Skrukkefyllhaugen

Du trodde kanskje dette er en helt ordinær stemorsblomst, men der tar du nok feil. Denne fant jeg høsten 2010 på Skrukkefyllhaugen i Vassfaret, bare noen få meter fra de gamle hustuftene som nå bare antyder hvor grunnmuren til huset på den lille plassen en gang stod. Det er med andre ord ikke usannsynlig at denne blomsten en gang ble plantet av Berte Skrukkefyllhaugen som bodde der fra hun ble født i 1854 til noen satte fyr på huset hennes en gang på 1890-tallet.

Berte het altså det samme som plassen, noe som var ganske vanlig på den tiden. Det noe eiendommelige navnet har plassen fått fordi den ligger på en haug ved vannet Skrukkefylla. Skrukk er i denne sammenheng ikke noe som finnes på kroppen til Harald Eia, men viser til en skrukke som er en slags neverveske eller bag man oppbevarte fisken i. Skrukkefylla er med andre ord det vannet hvor skrukka blir fylt. Noe som må sies å antyde vannets beskaffenhet hva fiske angår.

Hustufter på Skrukkefyllhaugen.

Berte og familien levde i fattige kår, og det sies at småfeet ble hentet inn i oppholdsrommet i stua da fjøset ramlet sammen. Berte fant imidlertid kjærligheten i hallingdølen Ola Hagen, men dette skulle få fatale følger for familien. I og med at familien var fattig, forsøkte noen hedølinger å jage familien bort før Ola fikk hjemstavnsrett i Hedalen. Sannsynligvis var det disse som til slutt satte fyr på huset slik at familien ikke så noen annen utvei enn å flytte.

Etter et par år i Torpo flyttet de tilbake til Vassfaret til en gammel stue som ble kalt Midtvegshytta. Den lå mellom plassen Bjørke og Skrukkefyllhaugen. I og med at også denne plassen lå innenfor grensen til Hedalen, endte det med at familien ble jaget på ny. Denne gangen ble familien imidlertid hjulpet av skogeieren Knut Berg som i 1899 lot familien få disponere en kjørestue i Hallingviki ved Aurdalsfjorden.  Som navnet antyder, lå den nye bopelen på den andre siden av kommunegrensa, og her fikk familien fred til de flyttet til Flå på sine eldre dager.

Om hallingene hadde større hjertelag med fattigfolk enn hedølingene, var det helt omvendt når det gjaldt hjertelaget for bjørner. Men det er en annen historie.

 

Kilde:

Hohle, Per (1965): Vassfaret. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.